Klasseskille – om rangeringsregler og raushet

Klasseskille. Ikke fortell meg at klasseskille ikke betyr noe. Klart det betyr noe. Allerede før skolealder.

I første klasse på skolen var jeg nyinnflytter i en bygd. Jeg er nyinnflytter nå. Og jeg var nyinnflytter da. Ikke at det er noe viktig poeng. Men å være ny i klassen, ny i bygda, ny i en familie, ny på jobben – er litt som å være innflytter. Og jeg var innflytter da. Og er det nå.

I klassen var vi tre jenter. De to andre var venninner fra før. Vi var i samme skoleklasse, men ikke i samme samfunnsklasse. Når vi hadde det fint sammen alle tre betydde ikke klasseskillet så mye. Når vi ikke hadde det fint sammen, betydde klasseskillet mye. I hvert fall for meg, for jeg var nederst på rangstigen. Den meste av tiden hadde vi det ikke fint sammen alle tre, og klasseskillet betydde mye.

Den ene av mine klassevenninner hadde utrolig harmoniske og søte foreldre. Ikke på tull. I mine øyne var de skjønne. De bygde det flotteste huset i boligfeltet. Huset hadde takstein. Glaserte takstein, hvis jeg husker riktig! Hagen var nydelig. I kjelleren hadde de etter hvert solarium. De var brune, pene, omgjengelige og flinke mennesker. De var for meg kanskje litt tilbaketrukket, men de var hyggelige. De kjørte ordentlig bil og var ordentlige. Venninnen min fra det fine huset kunne spille piano, fikk toppkarakterer og hadde langt blondt hår.

Min andre klassevenninne bodde ikke i et stort hus med mye glans. Familien hennes var ikke fullt så fjong, men de var ekstremt stabile. Moren var lærer og faren jobbet på brannstasjon. De hadde åtte-til-fire jobber, faste jobber, og eget hus. De hadde en enkel stil i hage, hus og klær, men alt var på stell bestandig. Petit idyll. Nå kaller vi slike hjem for et perfekt retro hjem fra 70-tallet. Hjemmebakt brød. Sjokoladepålegg. Nøkkelost. Nydelig håndskrift. Leksehjelp. Lun humor. Varme og ro.

Ingen av mine venninner flyttet rundt. Vi flyttet hele tiden. Vi leide hus, eide aldri. Bodde aldri i boligfeltet, alltid utenfor. Vel, det første huset var rett inntil et boligfelt, men det var ikke et ordentlig hus, egentlig. Huset gikk under kallenavnet fabrikken, ikke en arkitektonisk skjønnhet akkurat, og rett ved veien. Der var det også 70-tallsstil, men det slitte flossaktige teppet hadde små veier med nedklemt tekstil. Plenen vokste tidvist vilt og måtte tas ned med ljå. Hos oss var det lite stabilitet, støyete relasjoner og kompliserte forhold både for barn og voksne.

Foreldrene mine var selvstendig næringsdrivende, jobbet og sleit, jaktet på disse pengene, jaktet på noe bedre, hele tiden. Og når de ikke jaktet lå de rett ut. Kvitteringer ble ikke kastet, men lest og kontrollert. Jeg fikk rød Bunell genser, merkegenser, noe som løftet selvtilliten noe, men jeg visste at jeg ikke var en av dem. Håndskriften min var forferdelig. Jeg var brunette og ikke blond. Jeg var et hode høyere og hadde tykkere lår. Jeg klarte aldri å lære meg å spille piano ordentlig. Ikke en av dem.

Noen ville kanskje ikke tatt det så tungt. Jeg kjente skam, ikke bevisst, men den var der som en irriterende flue som dempet gleden, skjønte jeg siden. I vår tid er Bunell gensere og glaserte takstein ut. Å være veldig ordentlig har nesten blitt ensbetydende med å være uinteressant. Nå stiger man i gradene ved å være kledelig rufsete, ikke for seriøs og mest mulig humoristisk. Rangeringsreglene er der fortsatt, bare litt nye regler.

Hvorfor skrive dette? Jeg søker ikke sympati for en litt rufsete oppvekst, men jeg søker raushet. Vi er alle i bevegelse hele tiden. Samfunnet vårt forandrer seg. Reglene forandrer seg. Noen ganger passer vi inn, andre ganger ikke. Noen ganger stiger vi i gradene og andre ganger synker vi. I våre korte liv med mye eller lite forandringer – med mye eller lite ting – trenger vi alle raushet og vennlighet. Raushet og vennlighet er så utrolig stas uansett.

Først da blir klasseskiller mindre viktig.

Oljefondet – om de lange linjene

Oljefondet. Nå har jeg tenkt å skrive om noe jeg ikke kan. Lenge trodde jeg at man bare kunne engasjere seg i temaer der man har en doktorgrad. En stund trodde jeg at det nesten ikke var noe poeng å engasjere seg også. Da led jeg av noe jeg kaller biblioteksyndromet.

Biblioteksyndromet kan man rammes av etter et besøk på for eksempel Georg Sverdrups hus, biblioteket på Universitetet i Oslo (UiO). Ruvende fasade, dimensjonert for 2 800 000 bøker, fordelt på 83 530 hyllemeter. Over åtti-tusen hyllemeter! Voldsomt. Pågangsmot og iver til å brette opp ermene, formulere sine egne ord og bidra til fellesskapet, kan bli svekket av slikt. Overveldende greier.

Forme egne ord er ikke så tungt lenger, det trenger ikke være så veloverveid, så analysert, så dokumenter, så etterprøvd, så finansiert. Spontant kan alle på sosiale medier fylle opp – ikke hyllemeter på hyllemeter med bøker, hvem leser bøker uansett – men fylle opp server etter server med artikler, blogs, chats, hates og likes, no limit. Men også det blir overveldende med tiden. Apropos tid, det går utrolig mye tid til blogs, chats, hates and no limit likes. Overveldende.

Men hva har dette med oljefondet å gjøre?

I dette landskapet av utallige formulerte ord og meninger, forventes det at hver enkelt person engasjerer seg i demokratiet. Skaffer seg oversikt. Vi skal ha meninger om hvordan Statens Pensjonsfond, også kaldt oljefondet, brukes. Og statsbudsjettet. Inntektene i statsbudsjettet er beregnet til ca 1200 milliarder kr i 2012. Vi har utgifter er på over 1000 milliarder. Tusen milliarder!! Oljefondet er estimert til en verdi på over 3500 milliarder penger. Grisemye penger! Overveldende.

Vi har et statsapparat som skal håndtere uhorvelig mange penger, oppgaver, verdier og saker. Og vi som enkeltpersoner skal følge med. Ingen klarer å overbevise meg om at selveste statsministeren en gang, uansett parti, har oversikt over hvordan alle pengene brukes og hva som foregår. Det er altfor stor jobb. Ingen kan overbevise meg om at statsapparatet er feilfritt heller. Hele oppgaven med å lede og forvalte landet er gigantisk. Mye er bra, mye er godt nok, men totaloppgaven er overveldende. For alle.

Hvordan i all verden skal vi i flokk klare å rive oss løs fra samfunnets innboks og utboks, driftingen, det kjente og det vante, og i flokk se de lange linjene og håndtere de største strategiske utfordringene vi har?

På spiseplassen vår hjemme snakker vi om at oljepengene tar slutt om ikke så altfor mange år, om en klimamelding med litt skrantende virkemidler fremlagt forrige onsdag, om forundringen over at solcelle businessen sliter, vi følger med på utviklingen av Innovasjon Norge og SIVA som skal bidra til bærekraftig næringsutvikling, men som virker som en litt seig materie, vi snakker om en myldrende mengde temaer knyttet til terror, forsvar og sikkerhet, vi snakker om hvordan demokratiet trues og trenger å utvikles videre, vi er innom hvordan informasjonssamfunnet forandrer seg og skaper nye muligheter og utfordringer, vi snakker om hvordan oljepengene grovt sett kunne vært brukt.

Ikke rart det blir litt pes å møte opp til frokost noen ganger, når samtalen vandrer rundt slike store overveldende temaer der man har så liten peiling og ingen innflytelse.

På frokosten på klemt-inne-dagen i går foregikk en gigantisk forenkling: Noen har fortalt meg at hvis jeg vinner 10 mill er det i vår tid mulig å leve av rentene. Ikke fett, men leve helt greit. Jeg har ikke råd til å lage en herskapelig eiendom, men jeg har penger til selvoppholdelse. En mulighet er også å investere pengene i en type business som gir god avkastning. Slik kan jeg bruke lottopenger. Bruke dem til å tjene MER penger enn det jeg allerede vant i lotto. Ikke så overveldende resonnement akkurat. Ganske enkelt. Bruke pengene til å lage business.

Kanskje resonnementet kan overføres til oljefondet også? Ikke vet jeg. Gjør et forsøk.

I mitt amatør hode har jeg fått med meg at vi hvert år bruker rentepengene fra oljefondet, derav handlingsregelen. Det diskuteres om man bør redusere eller øke fra den eksisterende fire prosenten, men i 10 år har vi hatt en regel om ikke å bruke mer enn det. Vi har det kanskje ikke fett, men greit nok til selvoppholdelse og litt til. Hvis vi bruker oljepengene og gjør hele Norge til en slags staselig eiendom der alt er på stell, har vi ikke penger til drifting og livets opphold på sikt. Da må de neste generasjonene selv tjene alle pengene til statsbudsjettet. I tillegg må de vedlikeholde og finansiere en svært utviklet og kostbar eiendom. Det betyr, staselig i vår tid, men kanskje veldig fattig i tiden etter oss. Dårlig løsning.

Jeg har ikke lest alle bøkene i Georg Sverdrups hus. Jeg har ikke sittet i statsministeren sko, eller vært partileder for et opposisjonens parti. Jeg har ikke jobbet i årevis i statsforvaltningen – Nærings- og Handelsdepartementet, Finansdepartementet eller noen av de andre ansvarsfulle jobbene. Jeg har ikke økonomi utdannelse. Jeg er ikke professor på et universitet. Jeg har ikke ledet Innovasjon Norge. Jeg kan en del greier, men synes aldri jeg kan nok. Jeg er ikke god i matte. Jeg er bare en velger som akkurat nå IKKE lider av biblioteksyndromet, en velger som tar opp litt plass på en server og som uttaler seg om noe hun ikke har oversikt over – men brenner for.

Jeg fortsetter å tenke, som amatør, som har lagt to og to sammen. På en måte er det kjempesmart å være veldig sparsom med å bruke petroleumsformuen vår. Den er stor, men den er bare verdisatt til tre ganger det vi har i utgifter per år. Tre årslønner, på en måte. Dessuten er ikke oljefondet penger under madrassen, men penger som på en innviklet måte er flettet inn i verdensøkonomien. Mao, risikopenger. Flott at vi har et oljefond som gir en jevn inntekt til statsbudsjettet vårt hvert år, men greit å ha måtehold.

Men er det lurt å være veldig, veldig forsiktig?

Petroleumsformuen – hvor av 1/3 fremdeles ligger under havflaten, 1/3 er brukt og 1/3 er plassert i oljefondet – den vil jeg bruke mye av, under en forutsetning. Sett at vi hadde klart å lage – ikke et nytt oljeeventyr – men et nytt energi- og miljøeventyr. Sett at vi hadde klart å lage et energi- og miljøeventyr som i stor stil hadde sikret inntekt, miljø og energi for videre generasjoner? Det ville jeg likt å bruke nesten alle sparepengene på. Full satsning!

Deretter kan vi få alt på stell, utvikle alt til et staselig nivå, hvis vi ønsker det. Kanskje vi vil at Norge skal se ut som en slags moderne funkis eiendom, eller noe sånt. Uansett, et land med høy standard og orden på det meste. Men å bruke sparepengene på drifting og gigantiske fornyingsprosjekter, virker skummelt for en amatør. Vi trenger fortsatt å være sparsomme eller ha full satsning på et business eventyr av store dimensjoner.

Et veldig kult scenario er selvfølgelig hvis vi uten å bruke mye av oljepengene klarer å lage et nytt businesseventyr også, men jeg tror vi må bruke penger for å få til en slik greie.

Er det slik politikerne og deres rådgivere tenker?

Bruk av petroleumsformuen er noe Finansdepartementet driver en del med og jeg vil nødig komme i klammeri med deres rådgivning, men når jeg leser om tenkningen knyttet til bruk av oljepenger ser jeg en politikk som handler om en sparsom linje. Jeg vet at andre grener av statsapparatet jobber med næringsutvikling, utdanning, forskning, satsninger og slikt, men der ser jeg mest en bottom up tilnærming – at resultatene er forventet å komme igjennom ulike initiativ enkeltpersoner og forskningsmiljøer tar. Men det ser ikke ut som det er noen enkeltpersoner og grupper som har i oppdrag å ta et statlig initiativ til å lage et nytt businesseventyr, eller? Næringsutviklingspengene ser ut til å bli investert i utvikling av distriktene, men det er vel ikke nødvendigvis at Norges neste store businesseventyr tilfeldigvis vokser frem fra en krok yters i havgapet. Vel, det kan hende, men det er ikke sikkert. Noen må på vegne av oss alle ha i oppgave å ta initiativ til å skape noe slikt. Ha en plan av noe slag.

Hvordan kan en slik drøm oppstå?

Jeg har hørt at noen ganger i historien trer det frem en landsfader eller landsmoder som med autoritet og visjon ser de lange linjene – som på en overbevisende måte klarer både å lede statsapparatet OG folket på en måte som gjør det mulig å gå i flokk og løfte seg fra en situasjon til en helt annen. Fra fattigdom til velferd. Fra fattigdom til et businesseventyr.

Nå trenger vi en slik person i Norge. Lille fattige Norge har opplevd et oljeeventyr. Vi har fått et velferdseventyr. Nå trenger vi et nytt businesseventyr som skaper en overgang fra vårt oljeeventyr, og som er enda mer bærekraftig. Nå trenger vi en trygg, inspirert og visjonær landsfader eller landsmoder som ser de lange linjene – og som kan forene oss i en felles dugnad for en slik sak.

Da skal det bli gøy å gå til stemmelokalet.

Er jeg helt amatør, eller er jeg inne på noe, mon tro…

[Første blogg i føljetongen 'fra spiseplassen vår']

Spiseplassen – en kilde til inspirasjon

Spiseplassen. Tidligere har jeg nevnt at spiseplassen hos oss betyr mye. Her møtes vi. Og prater. Prater og prater og prater. Litt mye i blant, men det faller stort sett i smak. En avisoverskrift, en hendelse, noe med jobben, utsikten fra vindu, relasjonsgreier, fjas, irritasjoner, planer og ideer – er nok til å trigge assosiasjonene og praten.

Her uttrykkes så mangt, alt etter som. En flue på veggen vil se rynker i panna, avbrytelser, halve setninger, kjasete stemning, fjerne blikk og samtidig en solid dose med latter, selvironi, fredlighet og iver som gir en grei motvekt til seriøse meningsutvekslinger og frustrasjoner.  Alt på innsiden bobler opp til overflaten og får sin form.

Ofte går jeg fra spiseplassen med inspirasjon og har lyst til å skrive blogg. Formulere tanker, dele, få svar på spørsmål, få noen allierte, snakke med flere – uten nødvendigvis å måtte lage omelett og rundstykker til alle.

Kanskje jeg skal lage en føljetong på bloggen som rett og slett heter ”spiseplassen”. I dag er det klemt-inne-dag. Noen tar fri. Vi tok en litt lengre frokost.

Inspirert!

Gründerprosessen – om å rive seg i håret

Gründerprosessen. Selv om man har en god idé i magen, tar det ikke lang tid før man river seg i håret hvis man går inn for å føde idéen. 9 måneder er bare barnematen for de fleste svangre gründere. En mangslungen prosess venter dem. Utvikle ideen er bare en liten del av oppgaven. Realisere. Kommersialisere. Det er noe ganske annet.

Mye handler om å skaffe kontakter, tilegne seg kompetanse, lete frem informasjon, takle konkurranse, koble ideer og folk, tåle avvisning, forkaste det du akkurat trodde på for bedre løsninger, få kloa i en pengebinge, strukturere og løse mange, mange oppgaver parallelt. Alt må gjøres fort der det er knyttet stor usikkerhet til utfallet.

Vi hører at gründere skriver på servietter, jobber i garasjer, bruker alle sparepengene sine, tar opp lån og bor i campingvogner – at de ofrer alt for ideene sine. Dagene handler om å luke vekk andres pessimisme og egen tvil. De selger bestemoren sin om nødvendig. Ren galskap – nerdete raringer, høyrøstede egoer eller ulne idealister. Alle med en kjempeidé og stor satsningsvilje.

Innovasjon Norge får alle disse menneskene rett i fanget. De deler ut 1 milliard i året. Noen har fortalt meg at 3 av 4 som ber om penger fra Innovasjon Norge blir avvist. Fattige gründere med lua i hånden finansiert av egne sparepenger blir i stor skala avvist. Fast ansatte saksbehandlere med feriepenger og sommertid avviser i stor stil gründere etter lange dialog- og behandlingsprosesser. Hvis jeg ikke tar feil, ble det registrert 49.000 nye virksomheter i 2010, der 8 av 9 ikke blir sett på som spesielt vellykket. Ikke alle tok kontakt med Innovasjon Norge, men det er rimelig mange som tar kontakt.

Vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg tenker på den hektiske oppgaven Innovasjon Norge har som skal forholde seg til alle disse fargerike skrikende fugleungene som alle vil realisere en stor idé. De vet at ikke alle vil få mat, ganske få faktisk, og det svir. Det svir for saksbehandlerne å avvise ivrige sultne fugleunger. Og det svir for fugleungene. Saksbehandlerne blir kanskje vant til det, men hver nye fugleunge møter opp med store forhåpninger og går etter hvert på en smell, flyr rett på ruta og flyr fortumlet vekk, særlig i Oslo og Akershus.

Men nå skal det bli orden på sakene. Innovasjon Norge kjenner på kroppen daglig at noe må gjøres og har meldt ifra til sin moderorganisasjon. I en pressemelding fra Nærings- og Handelsdepartementet i dag får vi høre om en ny stortingsmelding (nr 22, 2011-12) som skal bidra til å utvikle Innovasjon Norge og SIVA – de to virksomhetene i Norge som har det operative ansvaret for å bidra til næringsutvikling i tett samarbeid med Forskningsrådet. Roller skal bli klarere, budskapet ovenfor fugleungene skal bli bedre og såkornmidler skal bli lettere tilgjengelig. Gledelig! Hurra!!

Det kommer til å ta tid før Innovasjon Norge og SIVA er omstilt. I denne perioden har jeg ikke forventing om at det blir noen bedre tilværelse for fugleungene enn det har vært frem til nå. Kanskje verre. Men bedre kan det bli fremover, på litt sikt, hvis man nå klarer å lage gode organisatoriske konsepter for distribusjon av såkornmidlene. Ja, for hva kan vi ikke få til med 1 milliard penger??!!

Nå nærmer jeg meg min egen fanesak. Vi trenger en ny måte å tenke på:

Frem til nå har vi forventet mer av en gründer enn av en konsernsjef.  En konsernsjef har et helt apparat med spesialister som løser ulike oppgaver. Produktutviklingssjef, markedssjef, logistikksjef HR-sjef, IT-sjef, økonomi sjef osv. Alle med lang erfaring, høyere utdannelse og stort nettverk innenfor sine bransjer. Alle er fast ansatt med høy lønn, en relativt stabil gruppe. De kan ha sine utfordringer, men konsernsjefen har til rådighet kompetanse, kapasitet og strukturer som realiserer virksomhetens idé.

Etableringsstøttetjenestene i Norge ser ut til å være bygd opp på en måte der hver gründer med en idé skal bli en virksomhetsleder. Ikke leder for et velsmurt apparat med mye kompetanse, men for et ikke-eksisterende apparat som skal bli til fra ingenting. Gründerne blir satt på skolebenken for egen regning der undervisningen går med harelabb over det ene fagfeltet etter det andre for at gründeren skal bli noenlunde flink nok til å registrere firmaet, rapportere på mva, lage en hjemmeside og litt ymse slike oppstartsoppgaver. De får kanskje et  billigere kontor og redusert pris på en mentor, men noe apparat finnes ikke i oppstartsperioden. Gratisrådene fra det offentlige støtteapparatet for gründere er ikke alltid så nyttig heller.

Hvis vi en stund tenker at gode idéer må tas vare på, at de må utvikles uansett hva slags personlighet som kommer med ideen. Hvis vi tenker at idéer er gull, at vi i stor stil må ta var på disse for å ha noe å leve av fremover. Hvis vi tenker at gründere fortjener like god faglig støtte som konsernsjefer. Hvis vi tenker at også småbarnsforeldre, fattige, syke, pensjonister og tidligere bedriftsledere alle er kilder til gode idéer. Hvis vi tenker at det skal bli vanlig med arbeidskaping og ikke bare arbeidstaking. Hvis vi tenker at en person faktisk kan bidra med mange idéer uten å kunne ta noen lederrolle selv.

Kanskje vi da ville laget et helt annerledes etableringsstøtteapparat?

I disse dager har jeg søkt om såkornmidler til et forprosjekt som skal konstruere en type virksomhet som skal drive målrettet næringsutvikling og arbeidsskaping basert på denne tenkningen. En type virksomhet der det blir etablert en stab som løser oppgavene som gründerne ikke har kompetanse, økonomi eller kapasitet til å løse. Tenk om DNB sjefen som gikk opp i  lønn fra 5.5 mill til 7 mill kunne spyttet inn en liten slant? Gründere fortjener også litt vind i seilene.

Spennende tider for gründere…

Regnbuesangen – hvorfor får jeg klump i magen?

Når man opplever noe forferdelig skremmende og grusomt er det menneskelig å reagere med sjokk, sinne, hevntanker og kampvilje. I Norge synger vi kloke sanger, lager rosehav og gjennomfører rettsprosessen med størst mulig profesjonalitet.

I dag ser vi igjen at gatene i Oslo fylles med en fredsparade mens rettsprosessen til massemorderen foregår bak Tinghusets store tunge dører. Raymond Johansen skriver på Facebook at det er våre verdier som kommer til uttrykk – samhold, felleskap og solidaritet.

Denne måten å reagere på forundrer omgivelsene og kanskje vi blir litt forundret selv også. Hodet mitt går i spagaten for å fatte at vi som folk reagerer så forsiktig, harmonisk og snilt. Hodet mitt går også i spagaten for å fatte at andre folkegrupper reagerer med å bære døde mennesker igjennom gatene med store gråtekor, hyling, skyting og steinkasting. Hodet mitt er ofte i spagaten fordi det er mye som er vanskelig å fatte.

Vel, vi her nordpå liker når det er litt snilt. Uttrykk for sinne er skummelt. Selv velbegrunnet sinne er skummelt. Jeg er redd sinte mennesker. Derfor er jeg ofte snill, også når jeg er sint. Kanskje vi i kulturen vår mangler en trygg måte å uttrykke sinne, harme og protest?

Første gangen jeg så rosehavet i Oslo fikk jeg tårer i øynene og klump i halsen. Rørende godt å se et slikt uttrykk for samhold når det var så mange skremmende krefter i sving. Når jeg ser rosehavet i dag får jeg klump i magen. Jeg får lyst til å være sint. På et vis synes jeg situasjonen krever et sterkere uttrykk enn roser og kloke sanger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, annet enn å skrive en blogg.

I dag hadde jeg trengt at de 40 000 menneskene som var i Oslo’s gater hadde omringet Tinghuset – taktfast trampet i bakken mens de med stort volum brummet:

Shame on you! Shame on you! Shame on you!

(Denne bloggen er også publisert i Dagbladet, papir, 02.05.2012, side 58)

Bygdedyret – om å drive utvikling i nærmiljøet

Bygdedyret. Å drive utvikling i sitt nærmiljø har sine sider. Å drive utvikling har sine sider uansett, men når man engasjere seg i sitt nærmiljø vil man måtte takle bygdedyret. Oppgavene står i kø – ideskaping, ressurstilføring, kommunikasjon, involvering, finansiering og slikt – og sist, men ikke minst, må man takle bygdedyret.

Historien bak begrepet bygdedyret er veldig trist. Forfatteren Tor Jonsson tok livet sitt i 1951 og avsluttet slik et strevsomt liv. Familien var fattig og ble tidlig trukket inn i en langvarig kamp i bygda. Frem fra dette mørket vokste frem et forfatterskap som har gitt oss begrepene bygdedyret og janteloven. I bloggen sin gir Tyra Teodora Trondstad en liten tekst som skildrer forfatterens egen opplevelse, her under navnet Arne:

«Men korleis var det han så ut på kleda? Den blå genseren han reiste i, var ikkje å sjå. I staden hadde han fått på seg eit langt, gråkvitt plagg og på ryggen hekk det ned ein pose. – Det er ein anorakk, fortalte Arne glad, – han hadde fått anorakken hos slektningar i byen. Ingen lo straks. Men det grodde fram ein uhyggeleg kald flir i andleta.»

Tyra skriver videre at Arne blir kalt; Liket. ”Og fliringa og latteren Arne blir utsatt for etter å ha brakt anorakken til bygda, fortsetter å knekke ham selv lenge etter doktorsønnen og prestesønnen begge har fått seg hvit anorakk. Kallenavnet fortsetter å henge ved Arna, og til slutt skyter han seg. Og det er i denne fortellingen at ordet bygdedyr dukker opp for første gang: Som et uttrykk for hånlatter, mobbing, smålighet, maktkamp og kynisk sparking nedover.”

I Aurskog Høland Kommune vil det i årene fremover bli introdusert mange ’hvite anorakker’. Nye ideer som først blir avvist, men senere adoptert med den største selvfølge og etter hvert gjenkjennes som bygdas varemerke. Om 10-20 år vil kommunen utvilsomt ha utviklet seg betydelig, men vi vet ikke helt hvordan. Vi vet ikke hvordan demokratiske prosesser, kommunens lederskap, næringslivsledere og eiendomsforvaltere vil forme bygda. Vi vet at det blir forandring, men vi vet ikke hvordan bygda blir forandret. Vi vet ikke om bygda blir en estetisk perle med vakker arkitektur, smart arealplanlegging og innbydende aktiviteter og kulturlandskap. Vi vet heller ikke om utviklingen må skildres av lokalavisen Indre som en serie konflikter eller om utviklingen vil skildres med den ene suksesshistorien etter den andre.

Selv er jeg innflytter. Jeg kjenner ikke bygdedyret i Aurskog Høland. Nylig har jeg tatt initiativ til å sette i gang et arbeid med ’målrettet næringsutvikling og arbeidsskaping’ i nærmiljøet – kanskje bringe inn noe nytt og tilføye noe til det gode arbeidet som allerede gjøres her. I denne perioden snakker jeg mye med folk og hører stadig om bygdedyret. Jeg møter utrolig mange positive mennesker, uansett hvor jeg snur meg, faktisk overveldende hvor imøtekommende folk er. Næringslivsmessen i Think fabrikken gir et flott innblikk i hvor mye positivt som skjer her. Lurer på om folk skjønner hvor stor bragd det var for næringskonsulenten, Erik Bakke, å lage et slikt suksessarrangement…

Mange sier allikevel at det er utbredt pessimisme her. Flere gründere jeg snakker med forteller om motstand. Selv prøver jeg ikke å tenke mye på det, men jeg kjenner at jeg er litt redd for bygdedyret. Elgen og ulven på tunet hos oss gir sine utfordringer, men bygdedyret, huff og huff! Hvem er de? Hva sier de? Tar jeg et initiativ som passer inn? Vil jeg beholde motet? Får jeg nok respons? Vil jeg skjønne meg på hvordan det fungerer her i tide? Vil bygda utvikle seg i en god retning og være et bra sted før pjokken min på 1 år?

I alle miljøer jeg kommer fra har jeg kjent på kroppen det hutrende ubehaget janteloven og bygdedyret skaper. Brrrr… I alle miljøer jeg har vært har jeg også møtt mennesker som gjerne vil være optimister, som vil våge å prøve noe nytt, som vil tenke en stor tanke, som oppmuntrer andre, som vil bidra med egne ressurser, som vil gjøre noen forandringer, som vil inkludere folk på tvers av bygder, miljøer, klasseskiller og generasjoner.

I min nye kommune ser jeg slike mennesker og det gleder meg stort. Jeg ser en kommune som har helt spesielle muligheter i stor-Oslo-regionen til å være enestående attraktiv. Jeg har stor tro på menneskene her og krysser fingrene for at vi som bygd lykkes sammen med en god langsiktig utvikling. Håper at bygdingene kan ha litt glede av oss innflyttere, og motsatt. At folk fra de ulike bygdene kan jobbe sammen. At vi kan jobbe sammen med nabokommunene. At folk med mye og lite penger kan dra i lag. At folk med næringsinteresser og boligområdebehov kan finne de beste løsningene. Og at lokalavisa kan beskrive den ene fantastiske historien etter den andre, fremover.

Opp med Aurskog Høland – sier jeg…

Pauseknappen – om å se et vakkert menneske

Pauseknappen. Jeg trykker på pauseknappen før jeg starter jobben i dag. Stopper dagen før den har kommet i gang. Ansvarsløst lar jeg oppgaver og plikter vente en stund. Min viktigste oppgave akkurat nå er å se et vakkert menneske.

For en del år siden, i noen år, var totalbelastningen i livet mitt over gjennomsnittet høyt. Heldigvis traff jeg i helsevesenet en fantastisk fysioterapeut – et vakkert menneske – som har kommet til å bety mye for meg.

Hun skjønte hva slags utvikling jeg trengte, hun skjønte mye jeg ikke skjønte. Tålmodig tok hun på seg oppgaven med å støtte, veilede og utfordre meg. Med respekt gjentok hun viktige budskap, gang på gang, og etter hvert luket hun vekk usunne tanker og følelser hos meg. Gradvis vokste det frem en mer samarbeidsvillig kropp. Den gode pusten kom. Styrke, mot og optimisme var ikke lenger en rikdom andre eide. Livet mitt fikk fasong. Jeg kunne ta styring selv. Rette meg opp på tross av nederlag. Gripe muligheter.

Nå er min fantastiske fysioterapeut alvorlig syk – veldig, veldig syk. En sjokkerende melding fra en ellers aktiv, sprek og flott dame. Hennes nærmeste ser hvordan hun kjemper med sykdommen og på avstand følger jeg med på det som skjer. Helsevesenet er ikke bare store bygninger, systemer og politikk. I helsevesenet finner vi enkeltpersoner, mange enkeltpersoner, som på en helt unik måte løfter opp mennesker i krise. Effekten av slike hverdagshelter – som kanskje ubemerket – løser sine oppgaver dag ut og dag inn, har store, store positive ringvirkninger for samfunnet vårt. De fortjener at vi setter på pauseknappen. De fortjener å bli sett. De fortjener selv å møte den aller beste oppfølgingen av helsepersonell. De fortjener at de gode historiene i helsevesenet blir delt.

Du vakre menneske, min takknemlighet er stor. Tusen, tusen takk for din utholdende, inspirerende og kloke innsats!!

Kjemp for livet hvis du kan…

[På den fineste vårdagen sa hun farvel.  I armene på sin kjære sovnet hun stille inn den 2.5.2012.  Et godt menneske er ikke mer. Savnet blir stort hos mange.]

Kulturbegrepet – beskrevet med påskebriller

Kultur. I Norge er det kultur for å reise på fjellet i påsken – gå på ski, sitte i solveggen, nyte Kvikk Lunsj strimler, skrelle appelsin, være med familie, kjenne sola varme i kinnene, oppleve at pliktene ikke kaller. ”Snart påske, skal bli sååååå deilig. Bypåske? Nei, ingenting er som fjellet. Vi pleier alltid å…hytta…noe annet blir helt feil.” Sånn går småpraten i dagene før de store utfartsdagene. Gruppene som småprater ligner på klynger med mennesker rundt bålet, varmer seg på en felles forståelse om hvordan påsken skal være. Sånn er det hos oss. Kultur kalles det. Norsk påskekultur.

Selv ble jeg introdusert til kulturbegrepet litt sent. Vi hadde ikke noe som het kulturskole hvor det var undervisning i sang, musikk, dans, teater, tegning og sånt. Allikevel gjorde vi mange av tingene – kanskje mer sang og musikk enn dans og teater, men vi gjorde kultur-skole-ting uten å snakke om at det var kulturaktiviteter. Dermed ble det hull i min allmennkunnskap, kulturbegrepet ble lenge et fremmedord.

Senere ble kulturbegrepet introdusert med større alvor. På et spesielt tidspunkt opplevde jeg at hele min karriere og fremtid ville bli styrt av min kjennskap til begrepet. Jeg hadde søkt om jobb i et firma som drev med kommunikasjon og kulturbygging, men begrepet kulturbygging var helt ukjent for meg. Jeg hadde ikke engang gått på noe som het kulturskole. Kultur, kultur, kultur. Hva pokker var det egentlig?

Det var ikke enkelt å finne ut hva kulturbygging er. Til og med når jeg satt nervøs i lobbyen på vei inn til intervju forsøkte jeg diskre å bla i noen løse blader og informasjonsmateriell for å få hint. Noen dager senere fikk jeg jobben uten å vite helt hva kulturbygging var. Raskt skulle jeg allikevel få føle på kroppen at det var en veldig sterk bedriftskultur i denne virksomheten. Kulturen handlet ikke om sang, musikk, Kvikk Lunsj og appelsiner. Den handlet om småpraten. Det handlet om at småpraten fungerte best hvis man unngikk noen temaer og satset stort på andre. At god stemning på arbeidsplassen var avhengig av ikke å le for høyt, ikke bli for begeistret, si morsomme ting, men ikke for ofte samt unngå for vanskelige temaer – idealet var å finne en balanse, i midten.

På dette tidspunktet i livet hadde jeg allerede forstått at det var strenge regler for hva ulike grupper med mennesker aksepterte og ikke, strenge regler for hva ulike grupper med mennesker likte og ikke likte. Og i de fleste grupper er det ikke nok å bli akseptert, man bør bli likt for å få vind i seilene, kjenne sola varme i kinnene, kjenne fellesskap med menneskene rundt seg slik at Kvikk Lunsjen og appelsinene smaker godt. Men det hjalp ikke å forstå at det var strenge regler. Jeg måtte forstå reglene – helst i god tid før de store bedriftskulturtabbene ble begått. Ikke bare i utlandet, men her hjemme i Norge. Tidvis krevende, provoserende og fortvilende å famle rundt i dette landskapet.

Etter å ha gjort den ene kulturbommerten etter den andre i ulike miljøer, inkludert min egen familie, etter å ha kjent på hvordan usikkerheten vokste på innsiden etter å ha møtt positiv og negativ respons i uforutsigbar rekkefølge hos mange jeg omgikk, begynte jeg å studere temaet – analysere, utrede, tenke, snakke og skrive om kulturbegrepet, om kommunikasjon, om relasjoner og arbeidsplassdynamikk. Studieperioden og mitt egen metodikkutviklingsarbeid strakk seg over flere år og gradvis fikk jeg fasong på kulturbegrepet. Samtidig fikk jeg mer fasong på innsiden av meg selv.

Nå fortsetter jeg å lykkes og mislykkes med å forstå hvilke regler som gjelder i ulike grupper. Selv med en god dose analytisk kapasitet, stor vilje, metodikk og mye motivasjon er det ganske avansert å knekke kulturelle koder, også med studiekompetanse som en nyttig krykke. Jeg har bodd i ulike land, gått på ulike skoler, vært tilknyttet ulike familier, vanket i ulike vennekretser, hatt en rekke ulike jobber. På et sted er Kvikk Lunsj og appelsiner helt fantastisk, men et annet sted er det en flopp å begeistret snakke om påske, Kvikk Lunsj og appelsin.

Må vi virkelig like det samme for å kjenne varmen fra fellesskapsbålet? Må vi jobbe så hardt for å passe inn? Må vi la nasjonale kulturer, menighetskulturer, bedriftskulturer, familiekulturer, ungdomskulturer og andre kulturer styre oss strengt slik at vi ler mer dempet, lukker oss mer, sier det riktige tingene og føyer oss de sosiale forventingene for å fungere godt i grupper? Hva med å bare være seg selv? Ikke tenke så mye?

Svaret er et rungende tja.  Vi liker når noe er uproblematisk, ukomplisert, harmonisk, kjent og kjært, derfor lærer vi reglene, føyer og tilpasser oss. Vi kan også bli ganske gode på å tilpasse oss. Da kan det bli varmt og godt i gruppene og relasjonen. I den sammenhengen er kulturelle spilleregler nyttig. Igjennom i kjenne eget ståsted kan vi tåle fint – om nødvendig – å fremheve likheter for å skape varme og fremheve ulikheter for å skape utvikling.

Min påske blir i min komfortsone – hjemme, med menneskene mine. Der finner jeg styrke til bedre å tåle de mindre og større kulturelle tabbene jeg gjør til daglig i møte med personer fra en rekke ulike kulturer og miljøer.

Ønsker deg en god påske på fjellet, i byen eller hjemme – ønsker deg varm fellesskapsfølelse enten du er alene eller sammen med noen!

Politisk spill – engasjerende eller provoserende

Politisk spill. Til daglig tenker vi ikke på at jorda vi står på plutselig skal bevege på seg og skade oss. Vi vet at jordskjelv kan komme, men stort sett går det bra. Heldigvis. Bakken, marka, grunnen vi står på er stabil og til å stole på. Mye annet kan være litt så som så, men underlaget vi beveger oss på ligger stille med unntak av hendelser vi kan lese om på jordskjelv.no. Vi i Norge trenger ikke tenke mye på det til daglig og gjør ikke det.

Menneskeskapte ‘jordskjelv’, hvordan forholde seg til dem? Til daglig tenker vi ikke på at våre aller tryggeste relasjoner – politikere, kollegaer, venner, familie og kjære – plutselig skal ‘bevege på seg’ og skade oss. Vi vet at mennesker skuffer og sårer andre mennesker, og vi opplever alle grader av støy i våre relasjoner, men det vil være svært utmattende og destruktivt hele tiden å være mobiliserte for full krise i våre bærende relasjoner. Folk flest i Norge trenger ikke tenke på det og gjør ikke det, tror jeg, håper jeg. Vi kan senke skuldrene fordi vi har en grunnholdning basert på mer tillit enn mistenksomhet i våre relasjoner.

Politisk spill – og maktkamper – foregår for øvrig hele tiden, med både lave og høye skuldre. Politisk spill har iboende noen skremmende sider som kan senke selv den sterkeste kriger, den mest populære lederen, den dyktigste politikeren, den mest positive idealisten, den mest fornøyde livsnyter og den mest selvsikre, selvgående og selvstendige personen på denne kloden. Det er skremmende. Hvordan skal vi forholde oss til det?

Når vi i omgivelsene OPPDAGER politisk spill veksler vi mellom å bli likegyldige, engasjerte og provoserte. Men når vi ER i et politisk spill; hvordan har vi det da? Hva gjør vi? Hva tenker vi? Hvordan oppfører vi oss? Likeledes, når vi er RAMMET stygt av et politisk spill, kanskje helt uforberedt, hva tenker vi om oss selv? Om menneskene rundt oss?

Hva vi sier, gjør og tenker vil være avgjøre for hvordan vi har det, hvordan vi utvikler oss som mennesker, hvordan vi klarer å bidra i samfunnet og evnen til å skape en ny plattform når det trengs. Vår indre styrke og ro er avhengig av hvordan vi håndterer dette lumske og nesten udefinerbare fenomenet.

Harald Stanghelle, respektert politisk redaktør i Aftenposten, kritiserer personer som uttrykker sin skuffelse åpent når de har blitt offer for et politisk spill. Grethe Faremo og Karita Bekkemellom blir nevnt og E. Solheim’s reaksjon blir drøftet (Aftenposten søndag 25. mars, s.3). Stanghelle viderebringer en tradisjonell holdning fra sin aldersgruppe og et typisk budskap fra kommunikasjons- og strategi rådgivere generelt. En korreks som suger styrken ut av flotte, flinke skuffede personer. Et budskap som også svekker pågangsmotet fra skuffede som ikke uttrykker sin skuffelse. En tilnærming som opprettholder spilleregler vi samtidig protesterer på. Jeg lurer på om vi er lite tjent med denne tenkning som Stanghelle promoterer. Men hva er egentlig budskapet til Stanghelle?

Er det tabu å uttrykke skuffelse? Er det tabu å protestere på beslutningen? Er det protestargumentene som er feil? Eller er det en kombinasjon av disse som er tabben? Er det mer funksjonelt når skuffede politikere opptrer uten følelsesreaksjoner? Er det bedre for dem og oss at de leverer uekte konfliktdempende uttalelser når hjertet deres er i sjokk og hjernen jobber på spreng med å forstå? Er vi virkelig tjent med å oppføre oss dempet og nøytrale i slike situasjoner? Er det kulturen vår som ikke tåler følelsene og de ekte menneskelige sidene? Eller er det spillereglene som ubarmhjertig tvinger frem en slik adferd? Hvilken følelser ligger bak Stanghelles ‘saklige’ resonnement?

For noen år siden når mine tanker jobbet på spreng for å forstå mine kompliserte omgivelser resonerte jeg meg frem til en tenkning som ryddet i dette kaoset. Mye kan skrives og sies om det, men matrisen nedenfor deler jeg med et håp om at den kan bidra til nyttig refleksjon og et engasjement for å forholde seg bevist, konstruktivt og hederlig til politisk spill – maktkamper og menneskeskapte jordskjelv – fenomener som er en del av dynamikken i våre relasjoner.

Min oppmerksomhet gir jeg til de som vil utfordre etablerte tungvektere som viderefører energitappende kulturer.

Min stemme går til de som insisterer på å skape opplevelser som bidrar til å bevare en bred tillitsfull grunnholdning til mennesker.

Min støtte går til alle som etter beste evne streber etter å skape samarbeidsmodus i sine relasjoner, men som også forstår at vi må erkjenne og takle konkurranse og konflikt på kloke måter.

Min beundring går til de som oppriktig streber etter å ta i bruk ‘hvite’ atferdsstrategier, også når det er naturstridig.

Min dypeste takknemlighet går til de lederne som er modige og kloke nok til at de aktivt bekjemper ‘svarte’ adferdsstrategier.

Mine skuldre vil senke seg når jeg og mine nærmeste finner fellesskap med mennesker som tenker i disse baner.

Refleksjonsinvitasjon…

Modus/strategier	Hvite adferdsstrategier	Grunnholdning	Svarte adferdsstrategier
Samarbeidsmodus	Tydelighet, tillit, åpenhet, deling, dugnad, frivillighet	Tillit eller Mistenksomhet	Misforstått snillisme, unnvikende, uselvstendighet
Konkurransemodus	Sterk ”drive”, skjule kortene, overbevisning, ambisiøs,   målrettet		Kynisk spill, skitne triks, janteloven, lureri, hovering
Konfliktmodus	Forhandling, brobygging, spenning, motstand, grenser,   avstand, protest		Krig, sanksjonering, bakholdsangrep, hevn, feller,   konfliktskyhet

Makta rår – og jeg er maktesløs

Makta rår. Det betyr at man i møte med mektige personer må føye seg. Selv om man føler protest, urettferdighet, krenkelser og alvorlige helseskadelige overstyringer, blir det viktig å tenke seg nøye om. Tenke seg nøye om før man viser hva man føler, deler hvordan man reagerer, røper hva man tenker og åpenlyst protesterer. Makta rår og man må holde seg inne med makta. En virkelighet som gjelder både på jobb og hjemme.

På alle nivåer i virksomheter blir det viktig å føye seg, skape allianser, følge regler og støtte opp om det etablerte. For noen går dette lettere enn andre. Hvis man tidvis synes det er vanskelig å tåle alle kilevinkene, ubehagelighetene og lovbruddene en arbeidsplass kan by på, vil omgivelsene gi et ganske unisont råd om å tåle det. Hinting om at noe er galt på jobben kan til og med få ens private nettverk til å lure på om det er noe galt med deg som arbeidstaker. Derfor er det lurt ikke å snakke mye om vonde opplevelser. Gud forby at man havner i båsen som konfliktskaper, opprører, rebell eller overfølsom.

Både betalte og ubetalte rådgivere vil komme med en serie med velmente og velerfarte råd: ”Man blir svart av å sloss med feieren.” ”La det passere, det blir bare verre av å ta igjen.” ”Livet er ikke rettferdig, sånn er det bare.” ”Ikke si ifra, du blir bare sittende igjen med svarteper.” ”Denne kampen kan ikke vinnes, ta deg en skitur istedenfor.” ”Forson deg med det!”

Dette er råd som ikke alltid fungerer i praksis. Ikke når makta rår på en krenkende måte over lang tid. Ikke når skadene setter seg i kroppen. Ikke når fortvilelsen og angsten skaper søvnløshet og rokker ved selvtilliten. Slike råd fungerer ikke når livslysten og kraften gradvis forsvinner. Rådene fungerer ikke når makta svekker deg som menneske. Og når makta aldri gir seg med å kreve, kreve, kreve. Når makta aldri går i dialog, aldri viser at de har lyttet, aldri kommer deg i møte. Når makta gir håp og deretter skuffer deg grovt, igjen, igjen og igjen.

Da fungerer ikke rådene. De vanlige og velmente rådene om å tåle og tie blir verdiløse. Mennesker som ligger nede blir liggende. Noen ganger lenge.

I dag var det UD som brukte makta. De bommet grovt, svært grovt, hjerteskjærende grovt. En svært dyktig, usedvanlig ansvarsfull, sjeldent visjonær og fredsbyggende statsmann ble ikke forstått, men krenket. Av ledende personer i UD. Igjen! Gitt håp og deretter krenket.

Hodet mitt spinner rundt for å finne ut hvordan dette kan skje og hvordan det kan håndteres best mulig, men jeg ser ikke løsninger. Insistere på dialog? Har forsøkt i mange år. Bruke medias makt? Det blir stygt! Advokat? Har ikke råd. Varslingskanaler? Passer ikke i dette tilfelle. Psykolog? Koster penger det også. Uansett ville alle disse tiltakene sette i gang lange prosesser som koster mye og kan gjøre vondt verre.

Makta rår og jeg er maktesløs.

Jeg må erkjenne at jeg virkelig ikke har makt nok til å skape verdige løsninger i dette tilfelle. Jeg har ikke makt til å løfte denne flotte personen opp.

Makta rår og det svir.

Arbeidsskaperne – trenger nye vilkår for å bygge landet

Arbeidsskaperne. Når jeg nettopp googlet ”arbeidsskaper” fikk jeg en serie med linker til ”arbeidssøker”. Arbeidsskaper og arbeidssøker er for øvrig ikke det samme. Lage en helt ny jobb er noe annet enn å få en jobb som er laget av noen.

Det offentlige apparatet laget for å assistere arbeidssøkere og arbeidstakere er langt utviklet. Bra. Apparatet som støtter arbeidsskapere og ledere er etter min oppfattning unødvendig tynt, lite innovativt og nærmest usynlig. Kjipt.

Er Norge et innovativt land? På mange områder vil jeg svare ja. Men vi har en stor ubalanse. Systemene og ressursene som går med til å sikre og støtte arbeidstakere overgår mange ganger ressursene som går med til å sikre og støtte arbeidsskapere OG ledere. Ressursene som skal sikre og støtte syke og svake overgår ressursene som skal sikre og støtte flinke og ambisiøse. Eller?

Eksempelvis, helsedirektoratet har i disse dager en kampanje som promoterer oppfølgingssystemet rundt arbeidstakere i forbindelse med sykdom: www.jobbforhelsa.no. Positivt tiltak! Allikevel, i sentrum står arbeidstakeren som trenger støtte til å forebygge sykdom samt støtte til raskt å komme ut av sykdom. Arbeidsskaperen og ledere passer derimot ikke helt inn slik tjenesten er formidlet og bygget opp.

For å starte en bedrift – og for å lede en bedrift – trengs god nok helse, mot, risikovillighet, gode ideer, riktig kompetanse, nok penger, lederegenskaper og et sikkerhetsnett. De fleste gründere – og bedriftsledere for den sakens skyld – har ikke alt dette på plass. Dermed strander gode ideer. Talenter graves ned. Ressurser står ubenyttet. Egentlig kunne premissene gründere og ledere trenger for å lykkes i mye større utstrekning vært på plass igjennom det offentlige apparatet. Og vi som samfunn ville tjent på det.

En ide. En seriøs og profesjonell virksomhetsetaberingstjeneste og et lederoppfølgingsapparat kunne bygges inn i NAV. I dag er etableringsstøtte i hovedsak et spesialisert tilbud gitt igjennom Innovasjon Norge systemet og igjennom private aktører – i alt for stor grad frakoblet NAV, private jobbformidlere og vanlige jobbsøkere.

Innovasjon Norge virker også for utilgjengelig for wannebe gründere. Men det er ingen grunn til at ikke wannebe gründer faktisk kan bli skikkelig proffe gründere med litt god rådgivning. Igjennom å samle krefter som driver med etableringsstøtte, igjennom å fornye Innovasjon Norge systemet – og skape en tettere kobling mellom NAV, etableringsaktører og Innovasjon Norge systemet – vil NAV kunne få helt ny fokus. NAV kan i stor stil bidra til å skape arbeidsplasser og ikke bare formidle jobber til arbeidssøkere og betale trygdeytelser.

Kongstanken: En arbeidssøker blir like gjerne eksponert til muligheten av å være arbeidsskaper som å være arbeidssøker. Personer som ikke passer inn i det ordinære arbeidslivet oppfordres og støttes automatisk til å skape egne jobber – smått og stort. Ledere som sliter med å sikre gode og produktive arbeidsplasser får rask og nyttig oppfølging slik at de lykkes. Arbeidsskapere og ledere som mister mot og risikovillighet får støtte – i det offentlige apparatet.

Istedenfor at gründere og ledere i det offentlige apparatet i hovedsak møter kontrollmekanismer, regler, mistenksomhet, byråkrati og krav – møter de et støtteapparat som gir mot til å følge ambisiøse visjoner, oppmuntring til å ta risiko og konkret hjelp til å løse floker.

Tanken på at arbeidsskapere og ledere får like god støtte som arbeidssøkere og syke er en begeistrende ide – for en gründer, og leder, en arbeidsskaper. Tenk om det kunne være slik? Det ville vært noe det.

En motiverende tanke for oss som enkeltpersoner og samfunn til å skape, skape, skape – og bygge landet. En blå løsning med innslag av rødt. Eller en rød løsning med innslag av blått. En lilla løsning der forventingene til at flere skal skape arbeidsplasser øker, men også at sikkerhetsnettet for de som gjør det er mer utviklet.

Desember – Jul i Flåklypa

Desember. Hjemme har jeg et tykt, varmt og godt ullteppe i duse nyanser. Ved nærmere titt kan man se Ludvig i teppet. Den seine, pessimistiske figuren i Flåklypa. Han som lar seg skremme av alt som skjer og som synes at alt går så fryktelig, fryktelig fort. Vanligvis kan jeg kanskje oppføre meg mer som Solan og Reodor Felgen. Optimistisk, ivrig, ambisiøs, løsningsorientert. Men innerst inne, hvis jeg stopper litt opp, hvis jeg kjenner litt etter – kan jeg tidvis dele opplevelsen Ludvig har, at alt går så fryktelig fort – for fort, ikke minst i førjulstiden.

Hjemme har jeg ikke alt på stell. All oppussingen blir ikke ferdig til jul. Mange viktige jobboppgaver kommer til å bli forlatt i svevet. Lysten til å finne ro og hvile er større enn lysten til å kjøpe julegaver, vaske, lage mat og pynte stua. Vekta oppmuntrer ikke til et overdådig etegilde i jula heller. Og noen urolige tanker om fremtid, relasjoner og mestring må fortrenges med makt. Julefeiring med kuler og lys risikerer å bli skyggelagt av ståk og mas. Ikke et glansbilde akkurat. Et Ludvig-bilde.

Men innenfor innerst inne – og utenfor ytterst ute – vet jeg veldig godt hva som kommer til å gi meg min aller største juleglede i år. Gleden, roen og freden kommer på spiseplassen hjemme. Jeg liker å sitte akkurat der. Hjemme. Der er det litt fint. Der husker jeg ikke på alt det ugjorte. Der senker jeg skuldrene. Der møter jeg menneskene mine. De gode små og store menneskene mine. Pjokken, kjæresten, tenåringen. Der er de viktigste tingene. Koppen med te. Noen kjøpte krumkaker. Mandariner. Stearinlysene. Duken. Gardinene bakenfor. Og dyra. Hunden på gulvet. Katten.

Å sitte ved spiseplassen er litt som å ligge innerst med et godt ullteppe rundt seg. Der kjenner jeg ikke trekken fra gulvet. Ekte juleglede.

Juletanker med ønske om en god jul til kjente og ukjente.

Demokratiutvikling – omsorg til folket

Staten. Staten er så mange og så mangt. Ganske innfløkt organisme.  Innfløkt for en outsider. Innfløkt også for en samfunnsengasjerte outsidere, med høyskoleutdannelse. Innfløkt å gripe hvordan staten ledes og leder landet.

Innfløkt. Staten er innfløkt. Det skal sies at Stortinget har – for under en måned siden – fått en ny og kjempebra nettside. En nettside som nesten kan regnes for et lavterskeltilbud for interesserte samfunnsborgere, en nettside som skaper forståelse, interesse og snarveier til informasjon. I tillegg, mange av våre politikere, både i regjering og opposisjon, er heller ikke bakerst i klassen når det gjelder å løfte temaer til oss i befolkningen. Allikevel er det komplekst å gripe hvordan staten, politikerne, folket – får resultater igjennom blant annet embetsverket. Innfløkt også for innsiderne i staten og fagpersoner. Difi har i november kommet ut med Difi-rapport 2011:11, ”Mindre skille mellom fag og politikk”. De skriver om krevende problemstillinger og bare noen har mandat til å forsøke og løse disse på overordnet nivå.

Mandat. Mandat i staten. Det forventes at alle i staten gjør jobben sin og på den måten sørger for at staten får resultater. På vei hjem fra jobben overhørte jeg ei fra statsforvaltningen på radioen som sa noe slikt som; ”Jeg stiller bare de spørsmålene jeg har mandat til å stille. De andre spørsmålene må andre ta seg av”. Forståelig nok må alle gjøre en avgrensning, men hvis mange har det slik, kreves det at vi lager en stat der vi alltid har noen som har mandat for å stille alle de viktige spørsmålene. Og. Vi må satse på at de med mandat faktisk stiller de viktige spørsmålene. Utopisk. Staten vil alltid være ufullkommen på denne måten. Det vil aldri være orden på alt hele tiden.

Ufullkommen. Staten er ufullkommen. En så innfløkt organisme som staten er helt avhengig av at folk både i og utenfor staten forsøker å løfte opp viktige spørsmål uansett posisjon. Staten blir ikke bedre enn resultatet av en slags felles dugnad. Det er heller ingen enkelt person som har makt, myndighet, evne, kapasitet eller posisjon til å løse alle ufullkommenhetene. Løsningene ligger mellom personer, grupper, nivåer og ansvarsfelt. Løsninger kommer som en følge av en felles dugnad der mange nok gjør grep som blir vellykket. Staten er helt avhengig av kontinuerlig omsorg fra oss alle både i og utenfor statsapparatet for å skape gode resultater. Mye er bra, men staten vil alltid være en omsorgstrengende innfløkt organisme som trenger mye positivt fra mange for å fungere godt.

Omsorg. Omsorg for staten.  I praksis handler det om omsorg for folket. Vår stat har en demokratisk styreform, et folkestyre. Men å lage en organisme, et system, en stat som sørger for at folket bestemmer, er ikke helt enkelt i praksis. Selv om vi har etablert et system vi lener oss på og som vi i hovedsak stoler på, presser det seg frem et behov for demokratiutvikling. Vi lever i et informasjonssamfunn med muligheter i seg som ingen generasjon har opplevd tidligere. Vi har et samfunn som er mer komplekst enn noen gang. Vi har en organisatorisk forståelse som begynner å få mer innhold. Vi har utfordringer i omgivelsene som ikke likner på noe vi har sett før. Samtidig oppdager vi stadig svakheter i vårt statlige og demokratiske system. I denne situasjonen trenger vi å drive aktivt med demokratiutvikling. Ikke bare lederutvikling. Ikke bare organisasjonsutvikling. Men demokratiutvikling. Ekte demokratiutvikling som legger premissene for, og påvirker, leder- og organisasjonsutviklingen. Noen i posisjon må drive med det hele tiden. Det hadde vært bra. Mye omsorg til folket i det.

Demokratiutvikling. Demokratiutvikling i staten. Etter Difi-rapporten har vi fått oppslag om at byråkrater blir PR-agenter (Aftenposten onsdag 23. november side 5). Dette er et av veldig mange demokratiutviklingstemaer. Mitt bestemte innspill til akkurat dette temaet er at i vår informasjonsverden er det helt kritisk at byråkrater blir PR-agenter. Det hører med til tiden og kan ikke, bør ikke bremses. En viktig del av å gjennomføre politiske tiltak handler nå om omfattende informasjonsarbeid. Men det er helt feil at byråkratene blir PR-agenter på vegne av politikerne. Det bør skapes et tydelig og institusjonelt skille mellom politikernes PR arbeid og byråkratenes PR arbeid. Politikerne skal drive PR arbeid for å promotere sin politikk. Byråkratene skal drive PR-arbeid for å realisere politiske tiltak. Oppgavene til politikerne er å promotere sin politikk og sitt parti. Byråkratens oppgave er å promotere og realisere politiske tiltak for den sittende regjering, uavhengig av parti. PR budskapene fra disse to avsendergruppene kan være besnærende like, men bør absolutt ikke skapes av de samme personene, mener jeg. Vel, dette er et av mange demokratiutviklingsspørsmål.

Viktigst. Viktigst er det å sørge for at noen med makt, myndighet og ressurser i staten driver med proaktiv demokratiutvikling hele, hele tiden. Omsorg til folket, vil jeg kalle det.

Borgerkrig – spinkel norsk innsats

Borgerkrig. Våren 2009 nedkjempet regjeringsstyrkene i Sri Lanka de fryktede LTTE styrkene, også omtalt som Tamil Tigrene. Regjeringen vant. Tamil Tigrene tapte. Militærleder Prabhakaran, politisk leder Nadesan, og fredssekretariatets leder Pulidevan, blir skutt. Sivile som døde i løpet av de siste månedene av krigen beregnes til over 30 000.

Norge var tett involvert. Fredsprosess fasilitator. Våpenhvile observatør. Konflikt-opptrappings-observatør. Bistandsaktør. Mange nordmenn kjente personlig mange av de som ble drept i krigen. Mange nordmenn fulgte borgerkrigen nøye. Mange hadde daglig, ukentlig, månedlig kontakt med en eller begge partene i konflikten på flere nivåer.

På Litteraturhuset fredag 11.11.2011 presenterte Dr Gunnar Sørbø på vegne av Chr. Michelsens Institutt den eksterne evalueringen av Norges fredsinnsats på Sri Lanka, perioden 1997-2009. En evaluering av innsatsen med påfølgende paneldebatt. Erik Solheim og noen sentrale representanter fra involverte aktører deltok.

Jeg møter opp, med ønske om mer forståelse; Hvorfor måtte konflikten mellom regjeringen og tamilene ende i et grusomt blodbad? Hvorfor klarte ikke Norge å avverge dette utfallet? Hvorfor ble ikke Norge en fredsprosessfasilitator som bidro til at våpenhvilen utviklet seg til fred?

Drømmen var at denne lille gruppen med utsendte fra Norge – som på sjeldent vis hadde kommet i kontakt med den mest ressurssterke og fryktede geriljastyrken i verden – skulle bidra med overbevisende dialogarbeid som guidet partene i en fredelig retning. Formulert på den måten høres det helt utopisk ut, særlig med et tilbakeblikk på hvordan alt utviklet seg, men kontakten opplevdes som en dør på gløtt, en mulighet som Solheim & Co var modige nok til å gripe. Et initiativ jeg nøler veldig med å kritisere. Vi stiller opp for folk i nød. Også nasjoner i nød. Hvis vi kan.

Men nå er det tid for å evaluere. Evaluere om Norge faktisk kunne stille opp. Stille opp for konflikttrøtte Sri Lanka. Evaluering av innsats betyr å vurdere nøye om noe kunne vært gjort annerledes. Rent prinsipielt mener jeg at alt kan alltid gjøres annerledes. Aktørene i et slikt konfliktbilde er mange. Forholdene som påvirker konfliktutviklingen er uendelig mange og uoversiktelige. Årsak og virkning har ingen tydelige linjer. Det er tretten på dusinet med strategiske valg knyttet til en slik fasilitatoroppgave. Det eneste som er sikkert er at det meste oppfattes ulikt av de involverte. De fleste ville også løst oppgaven ulikt. De fleste ville hatt ulik opplevelse av handlingsrom og ansvarsforhold. De fleste vil oppdage noen muligheter og overse andre. De fleste vil gjøre både gode og dårlige vurderinger. Mangt vil oppleves kaotisk. For de fleste. Hele tiden.

Nå skal historien skrives. Sannheter skal etableres i gruppene som er opptatt av hva som skjedde i Sri Lanka på begynnelsen av 2000-tallet. Alle aktørene i konfliktbildet danner sine versjoner av hva som skjedde. Her i Norge skal det også dannes bilder. Noen få perspektiver som oppfattes som sentrale får oppmerksomhet. Noen helt få poenger valgt ut av noen helt få personer blir tatt frem i evalueringen, i paneldebatten, i ulike mediaoppslag. Sannhetsbildet er ekstremt komplekst, men skal formidles på få sider, på få minutter, av få personer, i få forum.

Utenfor denne indre sirkelen som skaper sannhetene er den store hopen. Den store hopen som jobbet med konflikten til daglig. Den store hopen som fremdeles er direkte berørt, hopen som ville sette en stopper for grusomheter og som nå famler etter å gripe disse bruddstykkende av akademiske, politiske forklaringer, perspektiver og sannheter. Hopen som står utenfor Solheims innerste sirkel, utenfor den sirkelen der man finner dybdekunnskapen og dybdeforståelsen. Solheim vet hva han snakker om. Hans poenger veier tungt. Men det er mange ubesvarte spørsmål i hopen. Og noe skurrer.

På bakerste benk i aktørbildet rundt utsendingene fra Norge sitter det en stor, stor gruppe forskere, SLMM arbeidere, samarbeidspartnere, tamiler, diplomater, sekretærer, journalister og andre, med egne erfaringer og sannheter som ikke passer like godt med forklaringsoppsettet hos de få menneskene i norsk utenriksdepartement som tok alle de små og store valgene underveis i fredsprosessen og konfliktopptrappingsprosessen. En stor gruppe mennesker som underveis ville ha kunnet utfordret, og muligens kunnet forbedret, tilnærmingen som fasilitatorgruppen valgte.

Det skurrer at Norges innsats på Sri Lanka ikke hadde et fasilitatorkonsept med organisatorisk løsninger som i mye, mye større grad tilrettela for en systematisk utnyttelse av de store ressursene som lå i den store hopen utenfor den indre sirkelen i utenriksdepartementet. Sett i sammenheng med det store ansvaret som Norge hadde påtatt seg, fremsto Norges fredsprosessengasjement i Sri Lanka som en spinkel liten intern prosess for noen helt få personer som mye av tiden var bundet opp av andre oppgaver.

Nå er tiden inne for å evaluere, vurdere om noe kunne vært gjort annerledes. Selvfølgelig kunne noe vært gjort annerledes. Det meste kunne vært gjort annerledes. Og etter min mening virker det ikke som Solheim & Co foreløpig har vært modige nok til å utfordre egen virkelighetsforståelse i forhold til tilnærminger, ressursbruk og åpenhet.

Min bestilling er at Norge forsetter å ta fredsfremmende initiativ, men at de modig og seriøst tar fatt på oppgaven med å utvikle nye alternative innovative tilnærminger som blant annet inkluderer den store hopen.

Forsoning – rørt til tårer

­­­­­­­­­­­­­­­­Forsoning. I går ble jeg rørt til tårer. Nå er det ikke uvanlig at jeg blir rørete og feller tårer av den grunn. Til egen og andres forvirring og forfjamselse, med og uten forståelig grunn, har tårene mine trillet i ny og ne. Mer i ne enn i ny. Jeg kan gråte i svært upassende situasjoner. En venninne av meg sier allikevel at jeg gråter på en passende måte, selv om jeg av og til gråter på upassende tidspunkt. Det får meg til å le. Hun sier at når jeg gråter pipler tårene, jeg bruker en kleenex eller to, og det er det. Hun sier at det er passende. Hun sier om seg selv at hun gråter på en upassende måte. Når hun gråter spruter snørr og tårer, hun bryter sammen, hikster og hulker, mister tanke og fatning, knekker sammen i fosterstilling og er utrøstelig. Deretter blir hun sengeliggende. Selv har jeg ikke opplevd henne slik og jeg tror hun overdriver litt. Jeg overdriver litt også. Mange andre overdriver alt mulig og nå fikk jeg også lyst til å overdrive. Uansett, skjønn som hun er, vil jeg tro at hvem som helst ville kjøpt paller med Kleenex for å trøste og bære henne. Trøste og bære.

Altså, i går felte jeg tårer igjen. De piplet ut i øyekroken underveis i en sterk samtale. I flere år har det vært en pause mellom meg og en venninne. Vi sklei fra hverandre som det heter så enkelt. Vi tråkket feil og sklei. Fra hverandre. Og ingen av oss tok noen støttesteg. Ingen kontakt. Jeg innrømmer at det har vært en ekstra byrde å takle at det oppsto avstand mellom oss. Det har bidratt til at jeg har hatt flere kjipe tanker om meg selv enn godt er. Kjipe tanker om seg selv er ordentlig kjipt rett og slett.

Samtalen vi fikk i går fungerte. Ikke alle samtaler fungerer. Mange fungerer ikke så godt, særlig når man skal snakke om vanskelig ting. Derfor er det ofte lurt ikke å snakke om vanskelige ting. Det er jo mange andre ting man kan snakke om enn det som er vanskelig. Nå er det snart jul igjen. Lurer på hva vi skal lage til middag i dag. Den oppussingen tar jammen litt lang tid. Skulle ha kjøpt regntøy til gutten. Jobben er ganske interessant fortiden. Det er mange, mange ting man kan snakke om som ikke er vanskelig på den nære måten. Det kan være greit å drøfte kompliserte problemstillinger i samfunnet og sånt, men når samtaletemaene blir komplisert på en måte som gjør at vi rokkes på innsiden. Da sklir vi lett. Vi mister fotfeste. Knærne svikter. Det er en kunst å lage samtaler som fungerer for slike ting som er på innsiden. Og man må være i den rette stemningen for å lage kunst.

I går sviktet ikke knærne. Beina var tunge, klumpen i magen hadde installert seg på sin kjente plass, tankene var mobiliserte, men knærne sviktet ikke. Jeg gikk igjennom Slottsparken opp mot Litteraturhuset hvor vi skulle møtes. Egentlig en vakker høstdag, men jeg la merke til de skyggefulle hjørnene i parken som har fått et dystert prek etter de siste dagenes mediaoppslag. Voldtektene som skjer i byen. Dystert. Skremmende. Mobiltelefonen hadde jeg i hånda. Takk og lov for mobiltelefonoppfinnelsen. Vi ikke-røykere har også noe vi kan fingre med i ubekvemme situasjoner. Øreproppene er enda mer gunstige på den måten. De vikler seg i hverandre og krever alltid litt ekstra tid for å devikles. Det er alltid greit å ha oppgaven med å devikle dem i enkelte sosiale settinger.

Men samtalen i går fungerte. Begge sa de riktige tingene som drev samtalen videre. Jeg synes faktisk at det er veldig forståelig at mennesker vikler seg inn i oppfattelser som gjør at kontakt ikke blir mulig. Vi kan være ganske kompliserte i tankene, bruke ulike ord, velge ulik fokus. Vi kan være på hver våre planeter i virkelighetsforståelser. Vi kan være fylt av mange ulike agendaer. I går derimot foregikk en solid devikling. Vi klarte virkelig å løse opp i flokene. Vi ville. Vi fant ord. Vi fant hverandre. Og vi felte tårer begge to – på en passende måte, i en passende situasjon. Vi var på sporet av noe godt. Helt Tore på Sporet liksom.

Med lette skritt, uten klumpen i magen og med en friere tanke kunne jeg ta turen tilbake igjennom Slottsparken. Øreproppene var tilbake på plass, ikke som fomleverktøy, men som et verktøy som kunne løfte følelsen til et fint sted. Jeg spilte musikk, høy musikk. Situasjonen krevde en Andrea Bocelli. Jeg tok meg i å synge til, vel viten om hvor rablete det virker for tilfeldig forbipasserende når man nynner falsk og usammenhengende til låter ingen andre hører.

Nede ved Nasjonalteateret ble den pompøse musikken litt i overkant, en sterk kontrast til de trivielle omgivelsene med et mylder av mennesker som hastet hjem fra jobben. Jeg byttet over til Lisa Ekdahl’s lune jazzlåter, satte meg godt til rette på toget og kunne vite at jeg i tankene hadde følge av min kjære venninne. Ingen triviell dag for meg. En
forsoningsdag.

Speilbildet – om det å være noe

Speilbildet. Et kort blikk inn i speilet og vi får et bilde av oss selv, slik vi er på utsiden. Raske bilder av utsiden er fort gjort. Speil er en ganske aktiv eiendel sånn. Alle som møter opp får noe. Speil er lett å komme over. Speil er allemannseie, nesten. Det vil si, en dame som overtok en leilighet av meg ville fjerne det store speilet på badet. Nytenkende vri på tross av de interiørmessige utfordringene hun fikk. Men enten man liker det man ser eller ikke, er speil noe de fleste av oss har. Vi får dermed bilder av utsiden.

Engang hadde jeg et stort speil som gikk helt ned til
gulvet. Datteren min var liten og vi satt på gulvet foran speilet å lekte med noe. Tilfeldigvis begynte jeg å se på henne og meg utenfra. Hun gjorde etter
hvert det samme. Vi lagde grimaser, rakk tunge, pratet tøv og klemte hverandre.
Ren magi å se på oss to sammen, utenfra. Det skjer garantert noe når man ser i et speil,
lenge. Igjennom et langt blikk på sitt ytre kan man skimte sitt indre.
Bevegelsene, kroppsholdningen, utstrålingen, dynamikken, leken. Tankene og
følelsene jeg hadde om mitt forhold til datteren min ble tydeligere. Innsiden av
meg og forholdet vårt begynte å vise seg. Å få tak i bilder av innsiden er
magisk.

Hvis vi kaster et kort blikk på menneskene rundt oss får vi et bilde av deres ytre. Det er fort gjort. Det er mennesker overalt og vi får bilder, hele tiden. Vi ser og får bilder av det ytre. Rase, kjønn, legning, alder, utdannelse, jobb, humor, interesser, fremtoning, lukt. Østeuropeer. Asiater. Homo. Akademiker. Wannabi. Som eneste kvinne, hvit ikledd olabukse på et fly fra Karachi til Lahore for 16 år siden, et fly med bare pakistanske menn i deres tradisjonelle bekledning, gjorde meg veldig hvit, veldig kvinne og veldig vestlig. Innenfor eller utenfor? Et kort blikk på menneskene rundt oss gir oss definitivt bilder.

Hvis vi kaster et veldig langt blikk på menneskene rundt oss, skjer det noe mer, vi begynner å skimte andre menneskers indre – deres tanker og følelser. Vi begynner også å skimte egne tanker og følelser i forhold til dem. Vi kjenner at vi elsker noen eller at vi ikke gjør det. Vi kjenner at vi passer inn i en gruppe eller at vi ikke passer inn. Vi kjenner fellesskap eller kanskje isolasjon.

Korte blikk i speil, og korte blikk på menneskene rundt oss, kan fungere fint helt til de dagene hvor noe blir komplisert og vanskelig.

Her om dagen hørte jeg om ei jente som virkelig ikke finner gehør i familien sin, hun passer rett og slett ikke inn. Noen dager senere hører jeg om ei jente på 17 som ikke orket tanken på å starte siste året på videregående. Heftig å være ung og ikke føle mestring og tilhørighet. Begge tvinges til å kaste et langt blikk på seg selv og på menneskene rundt seg – og de finner ikke en match, ikke ennå. På akkurat disse landingsplassene, får de ikke
en respons i omgivelsene som fungerer for dem, ikke ennå.

Korte blikk på oss selv og andre gir ikke alltid den næringen og forståelsen som trengs når livet er vanskelig. Derimot, med lange blikk i speil og lange blikk på menneskene rundt oss, kan vi få de bildene vi trenger. Da kan vi oppdage at vi på tross av mange ulikheter på utsiden, er i et stort fellesskap – bare fordi vi er mennesker, med mange liknende opplevelser inni oss.

Med lange blikk vil vi se hvem vi er, vi vil se at vi er noe.

Skattelistene – dans, dans, dans kjære nordboere

Skattelistene. På torsdag kunne ABC nyheter fortelle meg at ”skattelistene blir offentlige fra klokka tre om natten fredag 21. oktober”. Sitat slutt. De nøyde seg ikke med å skrive fredag. Vi får vite at sjekkingen kan starte allerede midt på natten, natt til fredag. Lanseringstidspunktet. Perfekt tidspunkt for de som har ventet på denne informasjonen av forretningsmessige grunner. Men enda mer perfekt for journalister som akkurat i tide får den betydningsfulle informasjonen de trenger for fredagens nyheter. Nytt i år er for øvrig at hver enkelt journalist må huske å ta med seg sin egen private logg-inn informasjon til MinID på Altinn for å innhente de nødvendige opplysningene til skrivingen.

Massemedias fokus på skattelistene kan nesten gi meg en følelse av at jeg ikke har gjort min samfunnsplikt når jeg ikke har rukket å sjekke andres inntekt enda. Eller heller, at jeg ikke er med i gjengen hvis jeg ikke sjekker. Det blir vanskelig å være med på alle herreguuuuud samtalene i helga. Jeg kan ikke si; visste du at? Og, hvordan går det ann å ha så mye formue og omsetning uten å betale skatt? Strategien kan jo være å unngå folk i
helga, men nyhetsoppslaget hvert år gir meg uansett en følelse av at et helt korps med kjente og ukjente invaderer privatlivets fred – litt som at noen uten hemninger og med den største selvfølge rett foran øynene mine leser posten min eller trykker nesen mot vindusruten og glaner inn i huset mitt. Men fordi akten kan gjøres i det skjulte blir det oppfattet som helt greit – ikke uhøflig, frekt og direkte provoserende.

Ikke nok med det, men når skattelistene kommer tvinges man til å sammenlikne sin egen inntekt med andres. Skattelisten fungerer som en temperaturmåler – den årlige målingen av vellykket, eller mislykket. Disse pengene. Disse pengene. Disse pengene. Noe vanvittig styr. Børs. Mammon.

Denne uka har vi også fått ny bibel. Skattelistene og ny bibel kom samtidig, nesten. Kanskje det var planlagt? Jeg har mange bibelvenner og det har jeg merket på Facebook denne uken. Alt fra jubelrop over lanseringen av den nye bibelen til mer rynking på nesen over oppstyret. Ryktene sier at jomfru har blitt oversatt til ung pike. Det betyr at i tillegg til å lure på om jeg skal lure på hva andre tjener, har jeg denne uka måttet lure på om jomfru Maria ikke var jomfru allikevel. Børs og katedral.

Jeg husker når den gule kornaksbibelen kom, en bibel som ikke var i sort skinn og som hadde et språk som var lesbart. Nå har det visst kommet en bibel som er enda mer lesbar en den jeg synes var lesbar når jeg var ung. Hadde det ikke vært for at jeg i løpet av det siste året har født en baby ville jeg trodd at jeg var skikkelig gammel. Men en ny bibel har kommet selv om jeg ikke er urgammel og mange er glade for det, og for skattelistene.

Skattelistene gjør meg nesten religiøs. Menneskenaturens komiske iver etter unyttig informasjon gir meg lengsel etter mening og fellesskap basert på noe bittelitt mer fyldig. Det hadde vært stas bare å vite at folk flest var høflige. Det hadde vært stas om jeg kan tjene lite eller mye uten å måtte rangere meg selv i forhold til det. Ekstra moro hadde det også vært om jomfru Maria ikke var jomfru allikevel.

En Facebook venn skriver: ”Jeg blir mer og mer overfladisk… Jeg er stort sett opptatt av å ha det bra, være blid og ha det artig. Orker ikke politikk… Orker ikke de store spørsmålene… Ergo – syng og dans!!” Eller som Tian Sørhaug sa på TV i fjor: ”Meningen med livet er å gi livet mening”.

Så dans, dans, dans kjære nordboere, vi trenger ikke sjekke skattelistene i år…

Jubileum – kaller en spade en spade

25 års jubileum. Ikke alle er begeistret for å møte opp på jubileum. Friske opp fortiden blir av og til litt i friskeste laget. Dele nåtiden med gamle kjente kan også være litt i friskeste laget. Kjente som har blitt fremmede. Noen uteblir, noen kommer med glede og noen kommer selv om det føles vrient.

Stikkord som beskriver mitt utgangspunkt kan være noe slikt: Kristen privatskole. Bodde på jenteinternat i 1.vg. Bodde hjemme i 2.vg og 3.vg. Brukte skjørt. Røft hjemme. Indoktrinert. Komplisert tankeverden. Fikset ikke alt skolearbeidet. Delte andre skoleår på to år. Fullførte et år senere enn resten av klassen. Flaut. Likt av noen. Ikke likt av andre.

Litt vrient å møte opp på jubileumet, men jeg hadde mine grunner. To dager før ble jeg spurt om å holde et innlegg på vegne av jentene. Her deler jeg dette interne kåseriet:

En av guttene bad meg om å fortelle om hva som foregikk på jenteinternatet. Vel, bestillingen var at jeg skulle si noe om ”normal syklus på jenteinternatet”. Etter 25 år, vi er alle 40 + + og fremdeles er det noen som lurer på hva jentesykluser går ut på. Fremdeles er det noen som ønsker mer informasjon om hva jentene dreiv med. Vi får se om jeg kan bidra med et eller annet.

Dette oppdraget fikk jeg for 2 dager siden. Jeg nølte. Noen synes det er lett å huske hva som skjedde for 25 år siden og kan si; husker du det? Og det? Og det? Jeg synes ikke det er lett. Men etter noen timer begynte assosiasjonene å komme. Tankerekken startet i nåtiden.

En episode som skjedde i en 1.vg klasse varmet opp min hukommelse: ”Er det ledig her?” sier hun, og han nikker nølende. ”Hvis du ikke vil sitte sammen med meg kan du flytte deg lenger frem”, sier hun. ”Verst for deg”, svarte han. Kjeitette disse ungdommene… Læreren synes spillet i klasserommet likner mest på en orrhane leik.

Kjeitette. Orrhaneleik. Drev vi med en kjeitette orrhaneleik for 25-28 år siden? Min påstand er at vi drev ikke med noe annet.

Men formen på orrhaneleiken var mer kamuflert. Ikke dans, hvitvin og reker akkurat. Dans, hvitvin og reker kom senere, mye senere. For noen av oss adventistene ble terskelen ut på dansegulvet rimelig høy og entrèen temmelig forsinket. Flere av oss har også måttet tone ned kjenneskapen til Nuttolene og faket ferdigheter som rekepilling for å passe inn i nye sosiale settinger.

Formen på orrhaneleiken vår fikk for øvrig sin kjente fasong. I hvert fall leiken i adventistgjengen. Ja, for noen utbredt leik med ikkeadventistdagelevene var det ikke, dessverre. Også det kom senere, Mone…

Adventistungdommens leik. Vi gikk på andakter, men poenget var ikke hva som ble sagt, men hvor man satt i Aulaen. Hvor man satt og med hvem var det viktigste. Hvordan man gikk inn i Aulaen var også viktig. Man gikk inn døra bak, ikke den foran. Da fikk man sjansen til å speide litt uten å bli sett før man valgte stol. Hva som ble sagt var ikke så viktig, noen av oss trodde lenge at det som ble sagt var viktig, men sånn var det ikke. Derimot var det ingen ulempe å ha noe å gjøre foran i Aulaen. Da kunne man fare inn og ut den forreste døra med den største selvfølgelighet og høre til noe der.

Vi byttet på å stå i og foran kor. Vi sang og spilte piano. Vi spilte fotball og volleyball. Vi hadde rikelige med anledninger til å fjase med hverandre. Fjase var greit, flørte kan jeg ikke huske at vi gjorde mye av.

Vi hadde plikter. Vasket gulv. Statusjobben var å vaske gulvet i vestibylen etter middag. Der var det sjanse for at gutta hang litt innimellom. Ånsegjengen brukte mye tid der. Fjaset, uten å flørte. Men fjase kunne de, sjefsfjaserne.

Min jobb var å skrelle gulrøtter. Det var ikke status. Da måtte jeg stå opp klokken veldig tidlig. Takle hadde instruert meg på hvordan jeg måtte skyve skrelleren fra meg for å komme raskest i mål med disse sekkene med oransje grønnsakene som skulle ligge skrelt i en bøtte vann før frokost. Der sto jeg hver morgen det første året i et bunkersliknende rom bak en bakgang under kjøkkenet. Disse grønnsakene skulle også serveres i den viktigste flørte-, jeg mener fjase tiden vi hadde. Usikre, halvsikre og selvsikre tenåringer grep en neve av disse grønnsakene i det de forlot spisesalen etter middag. Så lenge man hadde en gulrot å fomle med var armene plassert og en av dagens viktige sosiale settinger i vestibylen reddet. Min jobb var mye viktigere enn jeg fikk anerkjennelse for. Jeg bidro til næring både for kropp og sjel med disse gulrøttene.

Noen gikk mer rett på sak. Når jeg gnei søvnen ut av øynene på vei til gulrot skrellingen, møtte jeg ikke så rent sjeldent et klinepar. Internatene stengte kl 22.30 på kvelden, men ingen hadde tenkt på å sette en grense for hvor tidlig du kan forlate internatet. I bakgangen, bak søylegangen, under kjøkkenet, foran bunkersrommene – i en kald gang med murvegger, vinduer uten gardiner – i en 2-3 årsperiode flyttet det inn et klinepar der. De gikk ikke nullen eller lille Røyse, slik de fleste av oss andre gjorde. I den tristeste gangen på hele bruket, i alle ledige stunder satt de der og pratet og susset. Og vi andre var uendelig misunnelige.

Andres morgenrutiner kunne imponere meg. Ta min venninne Kjersti for eksempel. Hun hadde sånn øyevippetang. Hun kunne sove lenger enn meg om morgenen. Deretter sto hun opp å vippet øyenvippene. Jeg skrelte gulrøtter og vippet ikke øynene.

Vi alle pyntet oss så godt vi kunne. Fønte og krøllet hår. Brukte Bunellgensere og andre aksepterte plag. Skjørtemoten var ikke så utbredt, men derimot var Bik Bok i skuddet. Jeg husker noen av disse søte internatjentene som gikk med sånn Bik Bok joggedrakt, på skolen. Vid kort genser. Vide bukser som smalnet nedover og som skulle festet i sokkene. Datidens onepiece. Bik Bok var hot. Jeg husker spesielt en gang jeg satt i det store vinduet i vestibylen, vinduet med utsikt mot fotballbanen. Jeg satt å så på en av disse jentene som kom svinsende ned trappene med en bokbylt på armen, iført en lys Bik Bok joggedress, dratt litt langt opp, men ingen hindring for de omsvermende gutta som fikk en liten fjasete passiar i det hun småskyndet seg forbi. Tenk å være sånn liksom, tenkte jeg, der jeg satt i min røde Bunellgenser over mitt grå og hvitrutete skjørt.

Vi hang på ulike steder for tilfeldigvis å treffe noen. Henge på radiatorene under vinduene i gangen utenfor rektors kontor var gunstig. Det var den viktigste passasjen til gutteinternatet.

Derimot var det bortimot ingen miks med ikkeadventistdagelevene. De hang i vestibylen. Ikke i gangen inn mot spisesalen. Ikke i trappesatsen. Stort sett bare i vestibylen. Adventistene hang ikke i vestibylen. De sto bare i kø til Takles knekkebrødtralle i storefri, og det var det. På kvelden kunne man henge i vestibylen, men ikke i skoletiden. Det ble lite leik og heller en del kjeitette oppførsel mellom internat adventistene og ikkeadventist dagelevene. Jeg fikk dermed aldri flørtet, jeg mener fjaset, med en eneste ikkeadventist til jeg var over 30. Derimot turde jeg til slutt å leike med en av skolens litt halvprektige. Han hadde glimt i øyet, ordentlig Lewisbukse, 501, datidens saggebukse og var en av de få som i ny og ne i det minste kunne prate med disse fremmede i vestibylen. Han var litt seriøs og litt fjasete i en attraktiv kombinasjon.

Når jeg tenker på denne tiden. Når jeg ser på ungdom i min omgangskrets entre denne perioden i livet, tenker jeg at det er nesten ingen periode som er mer fjasete og mer seriøs på en gang. Så mye kan bli riktig og så mye kan bli feil når ungdom sirkler rundt hverandre i et forsøk på å finne fotfeste og respons hos noen utenfor seg selv.

Shit også. Ja, for vi sa shit på den tiden og kanskje fy søren. Ikke pokker, herregud og mer ruskete uttrykk, selv om vi godt kunne trengt noen mer berettigete kraftuttrykk på den mest heftige, keitete orrhaneleiken man kan tenke seg. Bare noen dagelever var fri nok til å si faen helvete og kalde en spade en spade.

Takk for meg.

Pådriveren – som fikk seg en lusing

Pådriver. En rolle som noen har per definisjon. En rolle som noen tar uten posisjon. Pådriveren stiller spørsmål. Lurer på hvem som gjør hva. Lurer på hvordan noe gjøres. Lurer på hvordan det kan gjøres bedre. Pådriveren tenker og tenker og tenker. Pådriveren spør og spør og spør. Kanskje litt som en ivrig, men også irriterende 8 åring. Pådriveren leter frem informasjon. Limer sammen bruddstykkene av informasjon. Forsøk på å danne et helt bilde. Lærer. Leter etter biter som mangler.

Pådriveren får motstand. Pådriveren kan være irriterende. Men pådriveren kan også oppfattes som en kunstner. Litt som en mosaikk kunstner som samler små biter av stein, skjell fliser eller glass for å skape et mønster. Pådriveren gjør akkurat det. Setter sammen biter av informasjon. Utfordringen er for øvrig at bitene som skal settes sammen er ikke stein, skjell og fliser. Bitene av informasjon finnes hos personer som ikke vil gi fra seg bitene til hvem som helst, i hvert fall ikke de viktigste bitene.

Denne uken har jeg forsøkt å samle noen biter informasjon som kan gi et solid bilde av hvordan Samhandlingsreformen er tenkt drevet igjennom av Helse- og Omsorgsdepartementet, via fylkesmenn, via ordførere, rådmenn og helt til en kommunal eller interkommunal prosjektleder ansatt på 50% stilling eller en prosjektleder i linjen under en Helse & Omsorgsjef.

Finalen på denne ukens møysommelige oppgave med å spørre og lirke for å skaffe biter av informasjon som kan gi et helt bilde – ble litt så som så. Beskjeden jeg fikk av en seniorrådgiver i Helse- og Omsorgsdepartementet – Omsorgsdepartementet – føltes som en drepende lusing. I starten av samtalen overrasket han meg med å si; ”du prøver å sjekke om vi gjør jobben vår?” Litt perpleks lo jeg det bort. Videre fikk jeg ganske mye nyttig informasjon og synes samtalen gikk bra helt til lusingen kom som lyn fra klar himmel: ”Som du skjønner trenger vi ikke sånne som dere!” Jeg stoppet opp. Lurte på om jeg hørte riktig. Spurte hva han mente med det. ”Ja, du er vel et sånt AS, er du ikke?” Jeg spurte om han mente at bare det offentlige skal håndtere alle oppgavene knyttet til innføringen av samhandlingsreformen…

Trenger ikke sånne. Trenger ikke sånne. Trenger ikke sånne. For første gang var det en velutdannet, velmenende, flink, flott offentlig ansatt i posisjon med høstferier, sommertid og fast ansettelse som fortalte meg hvor skapet skal stå. Satte han ord på en innstilling som er utbredt? En selvstendig næringsdrivende rådgiver som jobber hardt og gratis for å definere arbeidsoppgaver som gir så mye mening at noen vil betale for en innsats – en liten blå rådgiver som fra egen plattform tilbyr sine tjenester i et rødgrønt rike – fikk en skikkelig lusing. Jeg avsluttet samtalen med å si at det er vanskelig ikke å bli motløs av slikt. Jeg sa at jeg måtte tenke litt på det jeg hadde hørt.

Nå har jeg tenkt og tenkt og tenkt. Folk mener så mangt og så mye. Jeg kan jo la den passere. Men er ikke den uttalelsen ganske viktig egentlig? Den er spesielt viktig hvis det er et reelt uttrykk for en innstilling blant offentlig ansatte. Den er også viktig hvis flere enn meg opplever slike holdninger i møte med departementer.

Uansett, min selvstendige plattform vil jeg gjerne beholde. Mitt samfunnsengasjement – som ofte ser ut til å gripe inn i det offentlige – ønsker jeg å fortsette med. Men det er jammen tøft å jobbe fra en selvstendig plattform inn mot det offentlig og få høre: Vi trenger ikke sånne, du er vel et sånt AS.

Nei, den lusingen fortjente jeg ikke!

Idealisme og samfunnsengasjement er ikke forbeholdt offentlige fast ansatte. Min positive jobb kan jeg ikke få gjort fra noen annen plattform enn å ha mitt eget lille firma. Pådriver. Kunstner. Mosaikk kvinne.

Sykkelvelten – om VM på sykkel og virksomhetsstyring

Sykkelvelten. Når kjenningsmelodien til sporten kommer har jeg vært raskt til å gripe til fjernkontrollen. Ikke for å skru opp lyden. Heller tvert om. Helst for å bytte kanal. Når rommet blir fylt med den spesielle fotballkamplyden, synker min energi. Det er ikke vondt ment. Og jeg liker folk som liker fotball. Jeg liker også å spille fotball – selv om jeg sjelden gjør det nå. Vel, noen kamper kan jeg se på. Men som hovedregel har det ikke slått ann. Det ble en egen greie min far og mine brødre engasjerte seg i. En greie som skapte en sånn liten murrende fjernkontrolltvist mellom meg og exen for lenge siden. Jenter som synes det er gøy på fotballkamp blir litt kule i mine øyne, mens jeg blir litt traurig.

Dog, noe har forandret seg. Med et halvt øye har jeg begynt å følge med på sykkel, på Husovd. Jeg liker ikke å sykle så godt. Jeg har fin sykkel. Har syklet Rallarvegen. Har forsøkt spinning. Synes folk på spinning virker imponerende målrettede. Men jeg får vondt i nakken og rompa og vil heller gjøre noe annet. Allikevel har jeg av en eller annen grunn begynt å følge med på sykkel, bare litt. Lillebror har tydeligvis fanget opp min gryende sportsinteresse. I går når han var innom spurte han meg om jeg hadde fått med meg VM i København. Wow, en helt ny type spørsmål som jeg aldri har fått fra min atletiske toppidrettsbror. Kjente jeg ble litt stolt. At jeg var med i en ny sporty gjeng uten å ha syklet en meter i det siste.

Ja, i helga var det VM på sykkel i København. Cavendish nådde drømmen sin. Husovd gjorde det ikke. Han veltet. Punkterte. Han ble skuffet over løpet. Vil bare hjem til familien. I etterkant blir det i landslagets kullisser taktikkdiskusjoner. Skal landslaget satse på flere eller bare Husovd? I tillegg er det prat om rollefordelingen, er to kapteiner lurt? Og her er linken til sånne ting som jeg liker å tenke på.

I kjølevannet av VM skuffelsen i København blir det gjennomgang av taktikk og tilnærminger i landslaget. Parallelt utover høsten er det oppstart på strategi og budsjetteringsprosessene i mange virksomheter. Budsjetthøsten har startet. Fotball og sykkel er en greie, men noe som er helt sikkert er at det med budsjetteringsprosesser i virksomheter medfølger taktikkdiskusjoner. Og nå nærmer jeg meg et gjenganger tema i min tilværelse der det er lite fotball og sykkel, men mye virksomhetsstyringstemaer og sånt:

Uansett hvilken taktikk som velges hadde jeg håpet at det gjøres en nødvendig vurdering av virksomhetens evne til å levere innenfor de rammene som settes. Et spørsmål som fort kan gå  med i dragsuget av et hav av temaer er spørsmålet; har virksomheten evnen til å leve opp til planer innenfor budsjettene som settes? For å avverge de kjipe følelsene og konsekvensene som kommer fra en virksomhetsvelt – en eventuell punktering av planene – kan man enten endre taktikk eller sørge for at det er vilje, planer og budsjetter som kan skape denne evnen.

God budsjetthøst!